Arbeidstakerne får en plass ved bordet

Hva fikk sindige Einar Gerhardsen til å kalle streikebrytere for skabbdyr i en tale foran et tettpakket torg i Porsgrunn? Og hvorfor reagerte forsvarsminister Quisling med å sende fire hundre soldater og flere militærskip opp Porsgrunnselva? Menstadslaget i 1931 var et vippepunkt i kampen for arbeiderenes plass ved forhandligsbordet i Norge og det som ble Den norske modellen.

Det hele starter lenge før Menstadslaget. På midten av 1800-tallet bygges store tekstilfabrikker i Oslo og Bergen. Dette fører til et stort skifte i arbeidslivet i Norge. Vi går fra landbruk og selvhushold til industri. Og med det oppstår en ny type forhold, det mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I begynnelsen av industrialiseringen er det eierne som bestemmer så og si alt på arbeidsplassene. De bestemmer hvor lang arbeidsdagen og arbeidsuka er, hvem som skal utføre hvilke oppgaver, hvem som får beholde og hvem som mister jobben.

I England og Tyskland begynner de ansatte på 1800-tallet å samle seg for å kreve rettferdigere vilkår og en likere maktbalanse. I 1849 danner typografene i Oslo som de første i Norge, egen fagforeningsgruppe. Deres første mål er å gå fra akkordbetalt til arbeidstid, noe de bare får til dersom de klarer å samle alle arbeiderne bak kravet.

Hydro har i forbindelse med stor-lockouten stengt arbeiderne ute på de ulike produksjonsstedene sine på Notodden og Rjukan. Men på utskipnings-kaia på Menstad, midt mellom Skien og Porsgrunn, holder Hydro aktiviteten i gang. LO tar derfor ut de 25 arbeiderne som er organisert på Menstad i sympatistreik. Men det stopper ikke aktiviteten. Hydro har nemlig ansatt uorganiserte kontraktsarbeidere på Menstad, på bedre lønn enn organiserte arbeidere.

Situasjonen på Menstad får stor oppmerksomhet, og blir diskutert hardt på begge sider. Kontraktsarbeiderne blir oppfattet som streikebrytere. Det blir arrangert streikemøter, og appeller blir holdt på torgene i både Porsgrunn og Skien. Einar Gerhardsen er en av talerne og omtaler streikebryterne på Menstad som skabbdyr. Den borgerlige pressen på sin side, fremstiller de streikende arbeiderne som kommunistiske rebeller i kamp mot samfunnet.

Slaget

Etter flere måneder med lockout og sympatistreik, folkemøter, streikemøter og raljering, når konflikten en topp på Menstad. Et par tusen arbeidere og demonstranter, med korps som spiller Internasjonalen, går den 8. juni i tog fra både Skien og Porsgrunn langs elven mot Menstad. De skal jage vekk kontraktsarbeiderne.

Politiet kommer for å beskytte kontraktsarbeiderne som er igjen på Menstad. Men, de er ikke mange nok, og situasjonen kommer ut av kontroll. Det blir slått med køller og sprutet med vannkanoner. En politimann mister synet på ett øye og flere blir banket opp. Kontraktsarbeiderne kommer seg bort og politiet trekker seg tilbake. Dagen etter sender regjeringen militære forsterkninger til Menstad. 4 militære fartøy blir sendt inn fjorden for å beskytte losseskipene, og 400 soldater blir plassert i leir like ved.

Hydro bestemmer seg for å sende alle kontraktsarbeiderne på ferie. Situasjonen roer seg. Men eskaleringen og trykket i situasjonen har satt en støkk i alle parter, ikke minst regjeringen.

Streikekassene tømmes og bedrifter går konkurs.

LO og NAF blir enige om en avtale på høsten 1931. Da er streikekassene i LO tomme og flere bedrifter har gått konkurs. Det er blitt tydelig for alle at Norges økonomi ikke tåler langvarige konflikter mellom arbeisgiver og arbeidstaker. Det blir avgjørende at arbeidslivet i Norge stabiliseres, slik at handelen med utlandet kan fortsette og sikre Norge økonomisk vekst.

Til sammen går 7,5 millioner arbeidsdager tapt i 1931. Til sammenlikning går det 1 million arbeidsdager til streik i 1983, som er det året med høyest konfliktnivå i norsk arbeidsliv etter 1931.

Det er først da Arbeidsfredkomiteen ledet av høyesterettsjustitiarius Pål Berg (senere leder for Hjemmefronten) blir oppnevnt i 1930, at en løsning begge parter kan leve med så smått begynner å ta form. Komiteens formelle oppdrag er å revidere Arbeidstvistloven av 1915. Det egentlige oppdraget er å finne fram til regler og samarbeid i arbeidslivet som kan løse tvister mellom partene på en fredelig måte.

Partene får ansvaret selv

Samtalene mellom LO og NAF som Arbeidsfredkomiteen legger til rette for, dreier etter hvert i retning av at ledelse og tillitsvalgte selv må finne løsningene. Man blir enige om å ta utgangspunkt i kapittelet i tariffavtalen som handler om hvordan partene skal forholde seg til hverandre. Man løfter hele kapittelet ut av overenskomsten og utvider det til å bli en selvstendig avtaletekst. Det er dette som i 1935 blir underskrevet som Hovedavtalen.

I Hovedavtalen tydeliggjøres at det er arbeidsgiverne som eier og har rett til å styre arbeidet i bedriftene (arbeidsgivernes eiendoms- og styringsrett). Og at de ansatte har forhandlings- og streikerett. Arbeidsgiverne anerkjenner at de tillitsvalgte representerer de ansatte og kan forhandle på vegne av dem. De blir også enige om at de ansatte kun kan streike i forbindelse med at de kollektive avtalene skal reforhandles, ikke ellers i året.

Med Hovedavtalen unngår Norge å lovregulere forholdet mellom ansatte og eiere, og vinner på den måten en stor fleksibilitet for arbeidslivet. En del av den videre planen er at Stortinget og regjeringen skal bidra til at næringslivet i Norge er konkurransedyktig ved å koble velferdsprogrammer til lønnsdannelse og verdiskapning. Dette er starten på partssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og stat, to- og trepartssamarbeidet, som har blitt utviklet og forsterket frem til i dag.