ELLING, EN MANN I SIN TID
Vi er mange som har fulgt Elling siden 1993, da Ingvar Ambjørnsen først presenterte ham for verden, i romanen «Utsikt til paradiset». Kveldens teatertekst, skrevet av Axel Hellstenius, er basert på den siste Elling-boken «Ekko av en venn», samt utvalgte Elling-blogger.
Jeg tror Elling berører oss alle med sine tanker, skarpe og skakke innsikter, plutselige innfall, sin dype angst og melankoli. Han er et sant portrett av menneskelig ensomhet.
Det har gått noen år siden vi hørte noe fra Elling. Nå har han flyttet tilbake til Oslo, inn i en sokkelleilighet hos enkefru Annelore Friman-Clausen på Grefsen i Oslo. Her planlegger han å tilbringe sine siste år.
Ellings siste teatertur går nå gjennom hele landet, fra nord til sør. Til slutt lander «Bare Elling» på Centralteatret, der teatereventyret startet for 25 år siden.
Ringen er sluttet, men en ring har som kjent ingen ende.
På vegne av Riksteatret og Oslo Nye Teater,
Arne Nøst, Teatersjef
DET ER BRUK FOR DEG, ELLING
av Alf van der Hagen
Han hadde vært borte lenge, veldig lenge. Men en vakker dag i åpningen av Ekko av en venn, den femte romanen om Elling, sitter han på toget på vei mot hovedstaden med siste del av livet foran seg. En klassisk litterær åpning. Slik har både Ask Burlefot og Arild Asnes (hos Mykle og Solstad) før ankommet hovedstaden, fulle av forventninger til sitt nye liv.
Men for Elling går det ikke som i litteraturhistorien. Han må bytte i Drammen og ankommer Oslo ... med buss for tog! Han har fått husleiekontrakt hos en enkefrue på Grefsen, og i kjelleretasjen hennes er Elling klar for den siste fasen av livet. Her skal han senke skuldrene og oppriktig forsøke å bli en del av fellesskapet.
«Jeg ville sende ham inn i en tilstand av tilfredshet og hverdagslig lykke», sa Ingvar Ambjørnsen i Ønsk meg heller god tur, samtaleboka vi laget i 2023: «Det er en helt annen ro over ham i dette bindet, sammenlignet med hvordan den forrige boka sluttet tjue år tidligere, den var jo rene Stephen King, der kunne alt gått helt gærent. Mens her er han egentlig ganske tilfreds. Jeg syntes det ville være galt å begynne å herje med ham igjen.»
Elling er fortsatt nevrotisk, men tvangstankene tar ikke lenger overhånd, og han er langt fra psykotisk som i bok nummer én og fire. Han takler sin ensomhet, men vil så gjerne «hjem til menneskene». Og på gode dager føler han seg riktig så hjemme der oppe på Grefsen, da lovpriser han tilværelsen med hamsunsk inderlighet: «Jeg takker alt og alle som er til i verden, og verden som tar alt og alle opp i seg. Jeg går langs de stille villaveiene med en ellevill jubel i meg. Alt er med ett så storslagent! Har jeg det ikke godt? Går jeg ikke her og har det vidunderlig?»
I Ekko av en venn er det internettet som bringer Elling i kontakt med omverdenen. Han er jo et skrivende menneske, så han begynner å blogge. Et perfekt medium for en som sitter mye alene. Det er skummelt i starten, men også spennende når andre melder seg på i kommentarfeltet til matbloggen hans: «Gastrobaronen». Her skriver han om norsk mat fra gamle dager, fiskepudding med reker, lever i fløtesaus, makrell i tomat.
Ellings verden er ikke stor, det er supermarkedet og trikken, biblioteket og venteværelset hos legen. Der kan han sitte selv om han ikke har time, for å «være i verden». Han våger seg etter hvert ut på kafé nede i byen, og nyter en viss respekt i det litterære undergrunnsmiljøet på Svanen bok & café når de unge hipsterne der forstår at Elling en gang var venn med den avdøde kultpoeten Alfons Jørgensen.
Ikke alt dette er med i forstillingen, den konsentrerer seg om Ellings første dager i sitt nye hjem: «Her skal jeg drømme mine siste drømmer. Her inne hviler de siste, ukjente kapitler i mitt liv.»
Han ser først for seg at hans livsoppgave er å holde den sosialdemokratiske flammen levende ved å fullføre sitt store arkivarbeid om Gro Harlem Brundtland ... «Hva ville Elling ha gjort?» spurte Mímir Kristjánsson i samme ånd i en ganske fersk artikkel. «Kan Elling gi oss svaret på Arbeiderpartiets krise?» Elling ser seg jo selv som Arbeiderpartiets mest trofaste støttespiller, ja, en som faktisk skal «redde sosialdemokratiet».
I teaterforestillingen minner han seg selv og publikum om noen politiske kjernesaker, konkretisert i Gros nyttårstaler fra tiden rundt 1990: «Det skal være bruk for alle ... Vi har lov til å vente at alle er med. Vi kan stille større krav, både til oss selv og til andre ... Det å være i virksomhet og bruke sine evner og krefter er viktig for oss alle.»
Dette er langt fra floskler, og først når Elling forstår at det er bruk for ham, i hans nærmiljø, finner han en ny trygghet. Hans grandiose planer om å være Gros arkivar må da vike for en nyvunnet erfaring: Det er ikke bare Elling som er avhengig av andre mennesker, men andre behøver også hans innsats og tiltakslyst, hans råd og forståelse. Når dette demrer for ham, friskner Elling til fra det Gro Harlem Brundtland kalte «vår nye folkesykdom»: Ensomheten.
Alf van der Hagen var ansvarlig redaktør i Morgenbladet fra 2003 til 2012 og har tidligere redaktørbakgrunn fra De norske Bokklubbene, NRK og Vagant. Han debuterte i 1993 med boken Dialoger og har senere utgitt femten bøker, blant annet Dag Solstad. Uskrevne memoarer (Kritikerprisen 2013), Ønsk meg heller god tur. Samtaler med Ingvar Ambjørnsen (2023) og Litterære løft. Ti nye forfattersamtaler (2024).
NOEN ORD OM ELLING
av Tore Renberg
«Hva var det jeg stod og sa? Hva i himmelens navn var det jeg bega meg ut på? Jeg mener, en ting er å sprenge grenser. En annen ting er å sprenge sitt eget liv i luften.»
Bare si: Elling
År om annet, slett ikke så ofte, dukker det opp litterære verk med karakterer som overtar selve verket; karakterer som blir sterkere enn forfatteren selv, karakterer som blir så romlige og presise at de blir virkelige for leserne; man føler man kommer på tomannshånd med dem og man begynner å snakke om dem som reelle størrelser. Vi glemmer nært sagt at de egentlig ikke finnes. Det er som om de er virkeligere enn virkeligheten selv, og dermed inntreffer dette onomastiske trolldommeriet; navnet til disse karakterene er blitt bærere av både dem selv og så mange flere enn dem selv; et sett av nøyaktige emosjoner og vesenstrekk, en måte å se verden på, et humør og en skjebne, det legendariske-arketypiske. For et privilegium dette er for en forfatter, å skape en slik litterær hendelse som en karakter av denne typen er.
Leseren vet hvem jeg snakker om:
- Tora.
- Mattis.
- Jonas.
Eller husker du noen av disse navnene, som i sin tid skapte samme semantisk-monstrøse effekt:
- Kiempe-Ane.
- Lille Marius.
- Terje Vigen.
Bare si navnet deres og de stiger frem. En stråleglans av menneskelighet.
Bare si: Derrick. Dickens. Sophie Elise. Nietzsche.
Bare si: Elling.
Hvis du vil lese mer om hvordan Elling har blitt allemannseie i bok, film og teater, anbefaler vi boken «Kjære Elling» fra Cappelen Damm, med tekster fra noen av våre fremste forfattere og samfunnsdebattanter. Tore Renbergs artikkel «Noen ord om Elling» kan du lese i sin helhet og helt gratis, her.
«Jeg kjenner meg egentlig mer og mer igjen i Elling, og på gode dager kan jeg lure på om også han kjenner seg litt igjen i meg?»
Per Christian Ellefsen, Elling
«Elling er min bror»
Anne Marie Ottersen, Annelore Friman-Clausen
Jeg forbinder Elling med gode minner fra barndommen, da hele familien samlet seg foran TV for å se «Elling»-filmen. Nå som jeg har kommet så tett på ham, ser jeg hvor viktig Elling er. Sammen med ham tror jeg mange kan føle seg mindre alene.
Anne Regine Ellingsæter, lege, nabo, butikkansatt og bud
«Elling for meg er et symbol på sårbarhet og menneskelig styrke. Det er i møte med hverandre at vi er i stand til å vokse og finne vår plass i verden»
Thomas Bipin Olsen, nabo, telemontør, butikkansatt og bud
Vil du gå mer på teater ?
Ta med deg venner og familie på flere opplevelser fra Riksteatret
Les mer om våre forestillinger her, følg oss gjerne på Instagram og Facebook.