Kjære deg
Som hele landets teater leter vi alltid etter nye måter å lage forestillinger på. Vi ønsker å være et teater for deg – både du som allerede er glad i teater og du som møter oss for første gang.
Da regissør og koreograf Belinda Braza presenterte ideen om å lage "Bonnie & Clyde" som en konsertteaterforestilling, var vi ikke i tvil. Belinda er kjent for å lage visuelt eksplosive forestillinger som kombinerer lyd, lys, popmusikk og dans på en unik måte. Forestillingene hennes har en dypere mening og en høyere himmel. Hennes tolkning av historien om Bonnie og Clyde kan kanskje også si oss noe om å være menneske i dag?
Målet vårt er ikke å fortelle deg "alt" om Bonnie og Clyde, men vi håper du blir med på en musikalsk teaterreise som vil røre, engasjere og få deg til å reflektere!
Velkommen til en ny vår på Riksteatret.
Arne Nøst, Teatersjef
Hva sier Bonnie og Clyde om oss?
Av Kjetil Østli
Jesse James, Billy the Kid, Al Capone, Ted Bundy og Bonnie and Clyde.
Fra Bibelen, via Hobbes, til frenologi, sosiologi, filosofi, psykologi og kriminologi har vi lett etter kriminalitetens årsaker. Fra det første eplet ble stjålet har vi grublet på hvorfor noen blir public enemies, i håp om å få stoppet den neste. Men la oss snu på spørsmålet. Hvorfor vil vi ha historiene om dem? Krim topper bibliotekenes utlånslister, true crime er overalt. Ja, hvorfor lever myten om Bonnie & Clyde, selv med lik i hjulsporene?
Vi må begynne med vår svakhet for antihelten, som, ifølge fortellingene, heller dør enn å bøye seg for normer, stat og overmakt.
De virkelige Bonnie Parker og Clyde Barrow ranet banker i USA under Depresjonen (1929-1940). Med bensin fra avisenes føljetonger i sanntid ble paret raskt en del av amerikansk folklore. All mulig kriminalitet ble tilskrevet dem, falske nyheter gjødslet myten om de to. Mediebevisste var de også: På rømmen tok de våpen-selfies som parodierte medienes fortelling. De gjemte seg ikke bort, var det motsatte av Nietzsches “bleke forbryter” som ikke tåler vekten av sine ugjerninger. Bonnie skrev attpåtil dikt fra flukten, som “The Story of Bonnie and Clyde”, hennes antatt siste:
I'm sure you all have read
How they rob and steal
And those who squeal
Are usually found dying or dead.
There's lots of untruths to these write-ups;
They're not so ruthless as that;
Their nature is raw;
They hate all the law
Vi er ikke onde. Vi bare hater forsøk på å innskrenke vår frihet!
Allerede i 1937 kom Fritz Langs Bonnie & Clyde-inspirerte film You Only Live Once. Legg merke til tittelen: Grip dagen, der altså. Men der Fritz Langs kriminelle er produkter av et brutalt samfunn, er Arthur Penns Bonnie & Clyde med Faye Dunaway og Warren Beatty fra 1967 mer løsrevet og eksistensiell. Bonnie kjeder seg som servitrise i ingenmannsland og drømmer om eventyr. Clydes kriminelle tilbøyelighet forklares verken med arv eller med Karl Marx’ klasseforskjeller. Det begynner med flørt, med innfall, rett og slett. Her ligger også kraften: De bare gjør det. Trenger de bil, tar de en. Må de ha penger, raner de en bank.
Overskridelser er et kjent verktøy for fortellere. Men innfallene til Bonnie & Clyde har en ekstra dimensjon: Vil de se Missouri, drar de bare. Vil de ha ferskenpai, tar de ferskenpai. Folk som lever etter innfallsmetoden, utstråler frihet, uansett om den er illusorisk. Vi som våkner 0645 mandag morgen, og skal rekke barnehage og morgenmøte, føler oss ikke som vår sjels fører og vår skjebnes kaptein. Antihelten, derimot!
For at en kriminell skal bli til legendemateriale, bør hen ha et anstrøk av det Eric Hobsbawm kalte the social bandit. Tenk Robin Hood. I en scene i 1967-filmen blir Bonnie & Clyde venner med en familie som har tapt bondegården til banken. Under et ran får en gamling beholde sparepengene, mens bankens kontanter ranes. Antihelten må ikke gå for langt. Sadisme, som i Nattsvermeren og Seven, vekker skrekk. Vold kan tåles om skurken har en dæsj regler og samvittighet (ofte projisert på dem av oss). Vi håper de kommer seg unna!
Det er jo forskjell på skurker. Lommetyver eller overfall på gamle damer? Nei takk. Vi liker stil og lojalitet, og romantiserer Gudfaren, og selv om det drepes og tortureres, blir vi skuffet om noen “tyster” til politiet. Og vi liker dem sterke. Bonnie & Clyde vet at det ender med fengsel eller døden (23. mai 1934), men de viser ingen sprekker i sitt forbryter-image.
Mørket sniker seg likevel over både Bonnie & Clyde og oss. Og når sceneteppet faller, står vi igjen med spørsmålet: Hva er det vi liker med dem? Og hva vekker vemmelse? Svaret sier mest om oss, og livet vi lever akkurat her og nå.
Videre lesning:
- Diktene til Bonnie Parker finner du på thoughtco.com/
- Bonnie and Clyde, Pauline Kaels legendariske filmessay i New Yorker 13. oktober 1967.
- Intervju med filosof Lars Fr. Svendsen i undertegnedes Politi & røver (2009).
- Hør sangen Bonnie and Clyde, av Serge Gainsbourg og Brigitte Bardot.
Bonnie & Clyde - mer enn bare kriminelle?
Mina Hadjian møter regissør Belinda Braza
På et kasino i Las Vegas står en Ford V8 med 112 kulehull utstilt. Krimentusiaster fra hele verden glaner og suger inn inntrykkene fra tidenes første true crime-historie. Fortellingen om de to stilige, unge røverne Bonnie og Clyde blir aldri utdatert.
Regissør og koreograf for Riksteatrets oppsetning er Belinda Braza. Hun mener det er viktig å skrelle av lagene for å bli ordentlig kjent med Bonnie og Clyde. Belinda er så inne i historien at hun nærmest pulserer i stolen foran meg.
«Det er fascinerende å se bak fasaden. Dette er mennesker som er blitt glorifisert og ikonisert. Vi heller syre over ikonet og ser hva som skjer når det slår sprekker. Hva er det som egentlig finnes bak her? Man forventer at det skal komme frem mye stygt, og det gjør det. Men bildet som viser seg under alle lagene med sminke, fjær, glitter og dritt, er også sykt mye mer ekte. Drap er ugjenkallelig, og disse to menneskene gjorde mye fælt. Men man oppdager noe skjørt, komplekst og dypt menneskelig. Og det er det viktig å få frem, uten å skulle renvaske ugjerningene de begikk.»
At de tar skjebnen i egne hender, synes Belinda er interessant.
«Disse menneskene hadde en støvete og ensrettet vei staket ut for seg. En vei som ikke ledet noe godt sted. Deres desperate forsøk på å endre kurs og få et bedre liv med flere muligheter, det kan man ha en form for forståelse eller sympati for.»
Belinda forteller om foreldre som aldri gir opp trua på barna sine, selv om de langt ifra er enige i livsvalgene deres. «De er fra «feil side av elven, slumområdene i vest-Dallas, der folk levde under tøffe kår. Klassesamfunnet var så tydelig og sterkt inndelt, at det var nærmest umulig å flytte seg i hierarkiet.»
Clyde innleder sin kriminelle løpebane i det små med innbrudd, og han stjeler mat for å fø familien. Så blir han arrestert og sendt til soning i et av datidens mest brutale fengsler. Der blir han voldtatt av en medfange og ender opp med å drepe mannen. I et desperat forsøk på å slippe ut tidligere, kapper han av seg to tær. Etter dette blir han en annen type kriminell. Full av sinne er han ute etter å hevne seg på systemet som ødela ham.
Når jeg spør hvem Bonnie var oppi alt dette, svarer Belinda: «På den tiden skulle jo kvinner holde seg på kjøkkenet, føde barn og vaske hjemme, men Bonnie velger noe helt annet. Kanskje dette også var i håp om et annet liv?
Som kvinne er hun i alle fall lett å undervurdere. Det var faktisk var hun som kartla bankene før de ranet dem. Hun går inn i banken og later som hun skal opprette en konto. Ingen mistenker henne, nettopp fordi hun er en kvinne.»
Med vind i håret, søndagsklær og tunge våpen legger paret ut på et raid gjennom landet som – etter to års flukt – ender i 112 kulehull.
Jeg tror at det må være en ganske befriende følelse å gi totalt beng, og Belinda er enig.
«Det tror jeg nok. Det var nesten litt sånn fatalistisk. Litt sånn, ja fuck it, nå bare gjør vi det. Nå tar vi kontroll over den skjebnen vi har, og den siste resten av det livet vi har. Og vi vet at uansett om vi velger den ene eller den andre veien, så blir det mot døden. For vi skal i hvert fall ikke tilbake til Eastham fengsel.»
På spørsmål om hvorfor det er viktig å fortelle denne historien, svarer Belinda:
«I dagens samfunn er vi privilegerte som lever i en velferdsstat, men er det likevel rundt 100.000 barn som vokser opp i hjem med fattigdom. Vi har vanskelig for å snakke om klasseskiller, fordi vi så sterkt ønsker å tro at systemet vårt fungerer. Og - på mange måter gjør det det. Men det er også ekstremt mange mennesker som faller utenfor majoritetssamfunnet. Bonnie og Clyde var to slike mennesker. Deres søken etter «Den amerikanske drømmen» føltes nok uendelig langt unna. Og når man må kjempe for å få helt basale behov dekket, er det å gjøre valg i desperasjon mer nærliggende. Og det er valg som kan endre livet ditt for alltid».
Belinda jobber også med utsatt ungdom i Oslo.
«Det jeg opplever som mest hjerteskjærende i dag er at unge mennesker ikke tillater seg å drømme. Noe av grunnen til dette tror jeg handler om at barn, i ung alder, møter de skillelinjene som skaper en inndelingskultur, allerede i skolen. Barn måles i tall, og ut ifra evner som handler om det akademiske. Barn som ikke møter de kravene, får heller ikke tilgang til høyere utdanning, og da er man dessverre mer utsatt for å falle utenfor. Selv om de har andre fantastiske talenter og evner, så kan de ikke å se for seg å «gå for det». De mister mestringsfølelse på skolen, og i seg selv.
Selv om det er langt fra Bonnie & Clyde til unge mennesker i vår tid, håper jeg at vi kan kare å lage en forestilling som både underholder og gir rom for refleksjon.»
Mina Hadjian er initiativtaker og administrerende direktør for Røverhuset. De produserer blant annet Røverradioen for NRK.
Disse møter du på scenen
Likte du låtene i forestillingen?
Her er en oversikt:
Velkommen inn av Odin Staveland
Sweet Child o' Mine av Guns N’ Roses
Fame av Dean Pitchford, Michael Gore
Running with the wolves av Aurora Aksnes, Michelle Leonard,Nicolas Rebschner
Wicked Game av Chris Isaak
Raise Hell av Dorothy Martin, George Matthew Robertson, Ian Scott, Mark Jackson
Dangerous av James Weaver, Sam Getz, Tyrone Wells
And so it begins av Danny Burke
A man av Alanis Morisette
Everybody wants to rule the world av Roland Orzabal, Christopher Merrick Hughes, Ian Stanley
Run boy run av Ambroise Willaume, Woodkid
Devils backbone av Charlie Peacock, John Paul White, Joy Williams
Start a war av Valerie Broussard, Danny Burke
This is not America av David Bowie, Lyle Mays, Pat Metheny
Vinn eller forsvinn av Thomas Haugland, Belinda Braza, Myrna Braza