Kjære publikum
Gjennom Ingeborg Arvola sin roman «Kniven i ilden» fikk vi et historisk og dyptgående bilde av hvem vi er, og sider ved Norge som lenge har vært lite synlige i den nasjonale fortellingen. Kveldens forestilling, dramatisert og regissert av Cecilie Mosli er en iscenesettelse av romanen. En fortelling fra et nord som sjelden har fått plass på de store teaterscenene. Riksteatret skal være hele landets teater og Kväaniteatteri er vårt kvenske nasjonale teater. Samarbeidet mellom våre teatre har vært avgjørende for iscenesettelsen av forestillingen. Vårt samarbeid og kveldens forestilling er et lite bidrag i den viktige jobben med reparasjon og forsoning etter fornorskningsprosessene. Vi håper dere får en spennende, innsiktsfull og meningsfull kveld i teateret. God fornøyelse. Wenche Viktorsdatter Paulsen, Riksteatret og Frank Jørstad, Kväaniteatteri
Hyvä pyblikymi
Ingeborg Arvolan romaanin «Terä tulessa» kautta met saima histoorialisen ja syvälisen kuvan siitä ketä met olema ja nähä puolet Norjasta, joka oon kauan aikaa ollu vähäinen kansalisissa muisteluissa. Illan esitys, jonka oon dramatiseerannu ja ohjanu Cecilie Mosli oon seenilepano romaanista «Terä tulessa». Se oon muistelus pohjasesta, joka oon harvoin saanu tillaa suurila teatteriseenilä. Riksteatret oon koko maan teatteri ja Kvääniteatteri oon meän kväänitten kansalisteatteri. Yhtheistyö meän teatteritten kesken oon ollu tähelinen esityksen seenilepanole. Meän yhtheistyö illan esityksessä oon pieni panos tärkehään sovinon- ja korjauksentyöhön norjalaistamisprosessin jälkhiin. Met toivoma teile jännittäävää, ymmärystä herättäävää ja merkitykselistä iltaa teatterissa. Pitäkää sommaa. Wenche Viktorsdatter Pauslen, Riksteatret ja Frank Jørstad, Kvääniteatteri
Noe av det største som kan skje med en roman
–Dette må være noe av det største som kan skje med en roman, sier en begeistret Ingeborg Arvola om at suksessboka hennes «Kniven i ilden» nå blir teater. Av Trine Andersen Og at det er akkurat Riksteatret og Kvääniteatteri som gjør det, er ekstra stas, synes hun. – Det er så få bøker det gjøres en scenetekst ut av. Av og til når det skjer er det med de aller mest kjente forfatterne eller bøkene. Da skjer det kanskje midt i Oslogryta eller med en lokal forfatter på et lokalt teater. Men Riksteatret kommer overalt, og det er en fin ting å tenke på at det nå kommer en teaterversjon av denne fortellingen, sier Arvola. Cecilie Mosli er regissøren som har fått oppgaven å gjøre teater ut av Arvolas roman. Mosli er utdannet skuespiller, men har de siste årene hatt stor suksess som film- og TV-regissør. Når hun nå vender tilbake til teatret, er det med en historie hun virkelig brenner for. Og hun var da heller ikke i tvil da hun ble spurt om hun ville sette i scene «Kniven i ilden». –Jeg ble kjempeglad da jeg fikk henvendelsen fra Riksteatret og Kvääniteatteri. Jeg føler at Nordkalottens historie har vært underfortalt, så dette er noe jeg brenner ekstra for. Men fundamentet er jo at det er en fantastisk historie, som vi skal lage til best mulig teater, sier Mosli. «Kniven i ilden» forteller historien om Brita Caisa Seipajærvi, en uvanlig vakker og sterk kvinne med helbredende hender, som i 1859 i isende kulde går på ski fra Finland til Norge. Hun har to sønner med to ulike menn, men har aldri vært gift. Nå håper hun å finne en trygg mann hun kan gifte seg med, men det går ikke helt som planlagt. –Brita Caisa er en kvinne som velger å trosse normer fordi hun insisterer på å leve livet sant for seg selv. Det er det sterkeste med hele denne historien. Hun går for kjærlighet. Hun vet det er feil i andres øyne, men hun insisterer på å få være seg sjøl fullt og helt, sier Mosli. Brita Caisa Seipajærvi var Ingeborg Arvolas tipptippoldemor. Men det visste ikke Arvola da hun begynte å arbeide med dette materialet. Hun skulle skrive om formødrene sine, og tenkte først på å skrive om sin oldemor. –Men da jeg skulle finne kronologien fant jeg denne voldsomme kjærlighetshistorien. Jeg visste om historien, men jeg visste ikke at jeg hadde tilknytning til den. Så sånn sett kom det hele litt inn fra siden – men jeg tenkte med en gang at oj for et romanstoff, for en dramatisk kjærlighetshistorie, sier Arvola.
Gjennom den lidenskapelige fortellingen om Brita Caisa løfter også Ingeborg Arvola fram den kvenske kulturen. –Det som er så fint med historien at er den ikke er belærende. Den påstår ikke at sånn og sånn var det for kvenene. Ingeborg har gjort grundig research, så hun vet jo hva hun skriver om, men prøver aldri å si at sånn var det for alle, sier Mosli. «Kniven i ilden» er solgt i over 60 000 eksemplarer. Det betyr at mange som ser teaterstykket kjenner historien godt fra før. Hva kan de forvente seg når de nå går inn i teatersalen? – Romanen står så sterkt i seg selv, i litterær form, mens forestillingen må ha et eget grep. Vi lager en moderne teaterversjon, en teaterlek. Boka har over 80 karakterer, så vi må fortette og kutte ned på antallet. Men vi må jo samtidig holde på essensen i fortellingen, så det har vært en lang prosess. Når jeg har vært i tvil, har jeg snakket med Ingeborg. Hun har vært utrolig raus. Jeg er glad for den tilliten og støtten hun har gitt meg, sier Mosli, som selv har jobbet fram teatermanuset. Naturen er viktig i Arvolas bok, og for å gjenskape den på scenen har Mosli måttet være kreativ. For eksempel er hovedmateriale i alle kostymer reinhorn og skinn og organisk materiale, og kjenner du godt etter kan det hende du vil kjenne lukten av både tjære og tørrfisk i teatersalen. Hva så med de dampende erotiske skildringene i boka. Hvordan er de løst? –Du får ingen etterligning av boka. Vi har funnet helt nye måter å beskrive nærhet, følelse og lyst. Skuespillerne kommer ikke til å være nakne på scenen, men det kommer til å føles som de er nakne, sier Cecilie Mosli hemmelighetsfullt.
Yksi merkittävimistä asioista joka voi tapattuut romaanille
-Tämän häättyy olla yksi merkittävimistä asioista, joka voi tapattuut romaanille, sannoo innoissa oleva Ingeborg Arvola siitä, ette hänen menestyskirjasta «Kniven i ilden» nyt tehhään teatteri. Ja se oon erikoisen soma, ette se oon justhiin Riksteatret ja Kvääniteatteri joka tekkee sen, hän muistelee. – Niin harvoista kirjoista tehhään seeniteksti. Silloin ko se tapattuu, se oon ushein niistä kaikista tunnetuimista kirjailijoista eli kirjoista. Se tapattuu piian keskelä Uslua eli sitten jonku paikalisen kirjailijan kans jossaki paikalisessa teatterissa. Mutta Riksteatret vierailee kaikkialla ja oon fiini ajatella, ette nyt tullee teatteriversuuni tästä muisteluksesta, sannoo Arvola. Cecilie Mosli oon se ohjaaja, joka oon saanu tehtäväksi kehittää teatterin Arvolan romaaanista. Mosli oon koulutettu näyttelijä, mutta oon viimi vuosina saavuttannu suurta menestystä filmi- ja TV-ohjaajanna. Ko hän nyt pallaa takaisin teatterhiin, oon se muisteluksen kans, joka kiinostaa häntä suuresti. Eikä hän epäröiny ko häneltä kysythiin haluaisiko hän panna «Kniven i ilden» seenile. - Mie iloistuin suuresti Riksteatretin ja Kvääniteatterin yhtheyenotosta. Mie kojen, ette Pohjaiskalotin histooriaa ei ole tuotu framile, ja siksi tämä kiinostaa minua erityisen paljon. Mutta perusta oon, ette tämä oon mahtaava muistelus, josta tehemä parhaan maholisen teatterin, sannoo Mosli. «Kniven i ilden» oon muistelus Brita Kaisa Seipäjärvestä, joka oon erikoisen kaunis ja vahva vaimo, jolla oon parantavat käet. Vuona 1859 hän hihtaa jäisessä pakkasessa Suomesta Norjhaan. Hänelä oon kaksi poikaa kahen eri miehen kans, mutta hän ei ole koskhaan ollu naimisissa. Nyt hän toivoo, ette löytäisi turvalisen miehen kenen kans mennä naimishiin, mutta asiat ei mene aivan suunitelmitten mukhaan. –Brita Kaisa oon vaimo, joka uhmaa sääntöjä ja vaatii ellää hänele aitoa elämää. Tämä oon se merkittävin asia koko muisteluksessa. Hän valittee rakkhauen. Hän tiettää, ette se oon toisten mielestä väärin, mutta hän vaati saaha olla täysin oma ittensä, sannoo Mosli. Brita Kaisa Seipäjärvi oli Ingeborg Arvolan ämmin isoämmi. Mutta sitä ei Arvola tieny ko hän aloitti työtelyn tämän materiaalin kans. Hän aiko kirjoittaat omista esiäitistä ja hunteerasi ensin kirjoittaat omasta isoämmistä. - Mutta ko mie freistasin löyttää kronologian, mie löysinki tämän rajun rakkhausmuisteluksen. Mie olin tietoinen muisteluksesta, mutta en tieny, ette minula oli yhtheys siihen. Sillä laila kaikki tämä tuli vähän niinko sivusta – mutta mie ajattelin varsin, ette oi mikä hyvä romaaniaihe, mikä dramaattinen rakkhausmuistelus, sannoo Arvola.
Ingeborg Arvola nostaa kans framile kväänin kulttuuria Brita Kaisan intohimoisen muisteluksen kautta. - Se, joka oon niin fiiniä tässä muisteluksessa oon, ette se ei ole läksyttävä. Se ei väitä, ette kväänile asiat olthiin sillä laila eli tällä laila. Ingeborg oon tehny hyvän taustatyön, niin ette hän tiettää kyllä mistä hän kirjoittaa, mutta hän ei freistaa koskhaan sanoa, ette se oli sillä laila kaikile, sannoo Mosli. «Kniven i ilden» oon myyty yli 60 000 kappaletta. Se meinaa, ette monet jokka näkkee teatteriesityksen tunnistavat muisteluksen hyvin jo ennesthään. Mitä het voivat oottaa ko astuvat sisäle teatterisalhiin? - Romaani oon jo ittessä niin vahva, kirjalisessa muossa, ko taas esitykselä häättyy olla oma otet. Met kehitämmä modernia teatteriversuunia, teatterileikkiä. Kirjassa oon yli 80 karakteeria, niin ette met hääymä jatkaat määrän karsimista. Samhaan aikhaan meän oon piettävä muisteluksen ytimestä kiini, niin se oon ollu pitkä prosessi. Ko mie olen ollu epävarma jostaki, olen kysyny Ingeborgilta. Hän oon ollu uskomattoman avokätinen. Olen iloinen hänen antamasta luottamuksesta ja tuesta, sannoo Mosli, joka oon itte laatinu käsikirjoituksen. Luonto oon tärkeä Arvolan kirjassa, ja sen uuelheenluomisessa seenile oon Moslin häätyny olla kreatiivinen. Päämateriaalina kaikissa kostyymissä oon esimerkiksi poronsarvi, nahka ja orgaaniset materiaalit. Ja jos aistit tarkkhaan, saatat huomata tervan ja kuivakalan hajun salissa. Entä sitten kirjan höyryävän eroottiset kuvvaukset. Miten net oon ratkottu? - Siitä ei tule kirjan jäljitelmää. Olema löytäny täysin uusia konstia kuvata läheisyyttä, tuntheita ja himoa. Näyttämöpellajat ei tule olemhaan alasti seenilä, mutta se tullee tuntumhaan siltä ko het oltais alasti, sannoo Cecilie Mosli salaperäisesti. Kirjoittannu Trine Andersen
Steinen i elva
Av Ingeborg Arvola Jeg pleide å be faren min ro så nært at jeg kunne stryke storsteinen i Neidenelva. Storsteinen er så stor at toppen er synlig selv når det flør. En gang ba jeg faren min sette meg av på storsteinen. Han skåtet inntil så jeg kunne klatre opp. Straks båten gled vekk, og jeg var alene midt i elva, skiftet gleden til uro. Rundt meg strømmet vannet, det var umulig å se hva som skjulte seg i mørket eller hvor dypt det var. Faren min hentet meg. Så fisket vi videre. Ved den sandete skråninga som endte i Arvolaneset på ene siden, og med skolen og kirka langs andre bredd. På den tiden levde min fars søsken, alle ungene levde på alle gårdene, og det var mange gårder langs Neidenelva, mange båter med laksefiskere som vekslet ord på finsk når de gled forbi hverandre. Før det var mange gårder i Neiden, var det noen få. Arvolaneset var ikke blitt Arvolaneset, men het Sandneset, og der lå gården som Mikkel Aska skapte – og siden mistet da han forlot alt for å leve med Brita Caisa. Før det var få gårder i Neiden, var det ingen gårder, bare skoltesamene og en og annen ødemarksboer. Før det igjen fantes bare elva, og midt i elva lå storsteinen og ventet på at en jente skulle komme og klatre opp på den. Da jeg fylte år i Neiden, tok jeg sønnene mine med på en rotur på Neidenelva. Ved siden av båten vi lånte, lå båten til faren min, et gammelt, morkent skrog under kjerret, på vei til å bli minner. Da vi kom tilbake til Arvolaneset, sa kusina mi: «Ingen andre har vokst opp så tett på Neidenelva som du, Ingeborg. Du og faren din var på elva natt og dag, hele sommeren.» Ordene fikk meg til å gråte, for jeg har aldri bodd ved Neidenelva, men har elsket den hele mitt liv, en klukking av vann mot båtkjøl og hjerte. Det er vondt å tenke på at Mikkel og Brita Caisa måtte rømme fra Neidenelva fordi de ikke fikk lov til å elske hverandre. Men jeg er også glad og stolt over å ha hentet dem fram fra 1860-tallet og plassert dem på fortellingens stein som stikker opp av tidens elv. Selv når det flør kan man se dem, og jeg håper du også kjenner glede over å møte dem her.
Kivi joessa
Ingeborg Arvola Mie pruukasin pyyttäät minun pappaa soutamhaan niin likeltä ette mie saatoin silittää isokiveä Näätämöjoessa. Isokivi oon niin suuri, ette sen huippu näky jopa silloin ko vesi täyttyy. Kerran mie pyysin pappaa panheen minun isthuun isole kivele. Hän souti niin likele ette mie saatoin kiikkua kivele. Heti ko venet oli lipunu kauemaksi ja mie olin yksin keskelä jokea, ilo muuttu huoleksi. Minun ympärilä virtasi vesi ja oli mahoton nähä mitä pimmeys piilotti eli kunka syvvää siinä oli. Minun pappa haki minun. Sitte met jatkoima kalastusta. Hiekkanen törmä päättyi Arvolan niemheen yhelä puolela ja koulu ja kirkko toisela puolen. Siihen aikhaan elethiin minun papan sisarukset, joka talossa elethiin lapsia. Näätämöjoen varrela oli monia taloja. Monia venheitä, joissa olit lohenkalastajia vaihethiin sanaparin suomeksi ko souvit toisen siutti. Ennen ko Näätämhöön tuli paljon taloja, niitä oli harvoja. Arvolanniemestä ei ollu vielä tullu Arvolanniemi ko sitä kuttuthiin Santaniemeksi. Ja sielä oli talo, jonka Mikkel Aska perusti. Hiljemin hän menetti talon ko hän jätti kaiken siksi ette perusti elämän Brita Kaisan kans. Ennen ko Näätämössä oli harvoja taloja, ei ollu yhthään taloa, tyhä kolttasaamelaisia ja muutamia harvoja korven asukhaita. Ja ennen siitä taas oli vain joki ja joen keskelä isokivi, joka ootti ette tyär tulis ja kiikuis sille. Ko mie täytin vuosia Näätämössä, mie otin minun pojat myötä soutamhaan pitkin Näätämöjokea. Meän lainavenheen vieressä oli minun papan venet, vanha lahonu runko pensikon alla, josta oli tulossa vain muisto. Ko met tulima takasin Arvolanniemheen, niin minun nepu sanoi minule: ”Kukhaan muu ei ole kasunu ylös niin likheisessä suhtheessa Näätämöjoen kans ko sie, Ingeborg. Sie ja sinun pappa olitta joela päivät ja yöt, koko kesän.” Net sanat saathiin minun itkheen ko mie en ole koskhaan asunu Näätämöjoen varrela, mutta mie olen rakastanu sitä koko minun elämän. Vesi oon virrannu laivan keulaa ja minun syäntä vasthaan. Se tekkee kipeää hunteerata, ette Mikkel ja Brita Kaisa häätyi paeta Näätämöjoelta koska het ei saanu luppaa rakastaa toinen toista. Mutta mie olen kans ilonen ja ylpeä siitä ette mie olen hakenu heät 1860-luvulta ja asettannu heät muisteluksen kivele joka nousee aijan joesta. Jopa silloin ko vesi täyttyy niin heät saattaa nähä ja mie toivon ette sie kans tunnet iloa kohata heät täälä.
Hvis du vil vite litt mer om kvensk historie?
Kvener har i århundrer vært en del av Nord-Norges historie. Denne teksten gir et kort innblikk i kvenenes vandringer, bosetning, kultur og språk – fra frie bevegelser over Nordkalotten, via fornorskning og tap, til oppvåkning, anerkjennelse og håp for framtiden. Kvener Kvenene er en av våre fem nasjonale minoriteter, og det kvenske språket er anerkjent som ett av våre nasjonale minoritetsspråk. Kvener i nord På slutten av 1700-tallet fikk de nordligste delene av Norge landegrenser mot Sverige og Finland. Før dette bevegde folk seg fritt på Nordkalotten – de fulgte årshjulet med jakt, fiske, handel og reindrift fra Bottenviken i sør til Finnmark i nord. Den første dokumentasjonen av kvensk bosetning i Nord-Troms stammer fra 1522, da Nils Qvæn ble registrert i skattemanntallet. Store bølger På 1700- og 1800-tallet drev krig, hungersnød og mangel på arbeid den kvenske befolkningen i Bottenviken nordover mot den fiskerike kysten, og kvenske bygder vokste fram. I en tynt befolket landsdel var kvenene en kjærkommen arbeidskraft, og norske myndigheter var i lang tid positiv til kvensk bosetning i Nord-Norge. De kvenske samfunnene blomstret, språk og kultur fikk sterkt fotfeste. Fornorskning og tap av kultur Fra midten av 1800-tallet endret politikken seg. Nasjonalistiske strømninger preget Europa. Også i Norge ønsket man en enhetlig norsk stat. Norsk språk og kultur skulle binde folket sammen – mangfoldet i nord måtte vike. Samtidig førte også frykten for kvenenes nærhet til Finland (og Russland) til skepsis mot folkegruppen. Fornorskningspolitikken fikk dermed også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Systematiske tiltak ble iverksatt: Internatskoler forbød bruk av kvensk, og i 1936 ble kvenskundervisning i skolen forbudt. Mellom 1930 og 1960 forsvant mye av det kvenske språket i nord. Oppvåkning og anerkjennelse På 1970-tallet økte bevisstheten rundt kvensk kultur og språk, og i 1980 ble forbudet mot kvensk i undervisning opphevet. I 1998 ble kvenene anerkjent som en av Norges fem nasjonale minoriteter, og i 2005 fikk kvensk status som eget språk. I 2023 slo Sannhets- og forsoningskommisjonen fast at fornorskningspolitikken hadde nådd sitt mål: tap av språk og kultur for kvener, samer og skogfinner. Høsten 2024 beklaget Stortinget offisielt statens aktive rolle i fornorskningen – en historisk anerkjennelse av konsekvenser for kvenene. Inn i framtiden Deler av arven har overlevd fornorskningen, som elvebåtene, saunakulturen, lyngshesten og lokale dialekter. Stedsnavn, tradisjonell tjæremile, håndverk, håndarbeid og mattradisjoner som var i ferd med å forsvinne, blir nå ivaretatt av ildsjeler. Litteratur, musikk, teater og dans gir den kvenske kulturen nytt liv – og et håp om at den kvenske arven vil leve videre for kommende generasjoner. Språket Kvensk er et av de mest truede språkene i Europa. I dag er det fem aktive kvenske språksenter i Norge, og flere er under planlegging. I noen kommuner tilbys det kvenskundervisning i skole og barnehage, og ved UiT Norges arktiske universitet kan man studere kvensk opp til masternivå. Og i kjølvannet av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport jobber regjeringen nå med en egen handlingsplan for kvensk språk. Det gir framtidstro og håp for språket. Vi er fortsatt her!
Kväänit Kväänit oon yks viiestä kansalisesta minoriteetista Norjassa ja kväänin kieli oon tunnustettu yheksi meän kansaliseksi minoriteettikieleksi. Kväänit pohjasessa 1700-luvun loppupuolela sai pohjanen osa Norjaa maarajan Ruottin ja Suomen kans. Ennen sitä väki liikuthiin vaphaasti Pohjaiskalootin alala. Het seurathiin jahin, fiskun, kaupankäynin ja poronhoion vuosipyörää Perämeren ja Finmarkun välisellä alala. Ensimäinen dokumentasuuni kväänin asumisesta Pohjais-Tromsassa oon vuoelta 1522, ko Nils Qvæn maksoi hänen verot. Isot aalot 1700- ja 1800 -luvula ajoi sota, nälänhätä ja työttömyys kvääniväkeä Perämereltä pohjasen kalasille rannikoile ja kväänikylät alethiin kasuta. Vähän asutussa maanosassa kväänit olthiin mielhuinen työvoima ja Norjan esivalta oli pitkän aikkaa positiivinen kväänitten asettumisheen Pohjais-Norjassa. Kväänitten samfynnit kukithiin, kieli ja kulttuuri sai vahvan jalansijan. Norjalaistaminen ja kulttuurin menetys 1800- luvun puolivälissä politikki muuttu. Kansaliset virthaukset leimathiin Eurooppaa. Norjassa kans toivothiin yhthenäistä Norjan staattia. Norjan kieli ja kulttuuri siothiin väjen yhtheen, pohjaisen monenlaisuus hääty siirtyä. Samhaan aikhaan pölkö kväänitten lähheisyyestä Suomen (ja Ryssän) kans johti eppäilyksheen tätä väkeä vasthaan. Norjalaistamispolitikki sai siksi kans turvalisuuspoliittisen ulettuvaisuuen. Systemaattisia toimia alethiin toteuttaa: Internaattikoulut kielethiin kväänin kielen käytön ja 1936 kielethiin kväänin opetus kouluissa. 1930- ja 1960-luvun välissä katosi paljon kväänin kielestä pohjasessa. Herrääminen ja tunnustaminen 1970- luvula lissäänty tietoisuus kväänin kulttuurista ja kielestä, ja 1980 kväänin kielen opetuksen kielto lopetethiin. 1998 kväänit tunnustethiin yheksi Norjan viiestä kansalisesta minoriteetista ja 2005 sai kväänin kieli statuksen omana kielenä. 2023 varmisti Tottuuen- ja sovinonkomisuuni ette norjalaistaminen oli saavuttannu sen päämärän: kväänitten, saamitten ja mettäsuomalaisten kielen ja kulttuurin menetyksen. Syksylä 2024 tuli historialinen antheeksipyyntö Isotinkalta. Se oli tunnustus staatin aktiivisesta roolista norjalaistamisessa ja sen seurauksista kväänile. Kattanto tulevaisuutheen Osa perintheistä oon selviny norjalaistamisen, niinko jokivenheet, saunakulttuuri, lyngenhevonen ja paikaliset dialektit. Paikannimet, perintheinen tervahauta, käsityöt, ja ruokaperintheet jokka olthiin katoamassa, niistä otethaan nyt vaari tulisieluitten toimesta. Kirjalisuus, musikki, teatteri ja tansi anttaa kväänin kulttuurille uutta elämää – ja toivoa ette kväänin perintö ellää etheenpäin seuraaville sukupolvile. Kieli Kväänin kieli oon yksi uhatuimista kielistä Euroopassa. Tääpänä oon viis aktiivista kväänin kielisentteriä Norjassa, ja useampi suunitelun alla. Jokku kommuunit tarjothaan kväänin opetusta koulussa ja lastentarhaassa, ja UiT Norjan arktisessa universiteettissa saattaa opiskella kvääniä masteritasale asti. Nyt, Tottuen- ja sovinonkomisuunin raportin seurauksenna, hallitus työtelee ommaa toimiplaanaa kväänin kielele. Se anttaa tulevaisuuen uskoa ja toivoa kielele. Met olema vielä täälä!
Hva betyr kvensk for deg?
Jeg kan veldig godt se hva det betyr for et språk og et folk å ta tilbake tale og skrift. Men det henger et dusjforheng foran det kvenske språket for meg. Jeg aner konturer, men får ikke tak i hva jeg ser eller hører. Jeg vet at det ble snakket kvensk eller finsk i min familie, men ikke i min eller min mors tid. Jeg har lurt på hvordan de hørtes ut, og hva de snakket om. Det får jeg jo aldri vite. Kari Slaatsveen, journalist For meg er det kvenske en av mange identiteter man går og bærer på, litt som f eks antifascist, groruddøl, skribent, dj og så videre. En av forskjellene er at dette er en del av min identitet som jeg aldri var klar over, før jeg var 46 år gammel. Nettopp det at det har vært en skjult identitet for så mange av oss «nykvener», og grunnene til dét på samfunnsmessig plan, gjør at det føles som en del av min identitet som det er viktig å utforske og synliggjøre. Ellers forbinder jeg det kvenske fremfor alt med vandring, en nomadisk livsførsel og verdensborgerskap. Slike egenskaper og verdier som har blitt brukt til å fremstille ikke bare det kvenske, men også romanifolket, norske jøder, rom, samer og skogfinner som noe(n) som ikke hører hjemme i den norske kulturen og felleskapet. Martin Bjørnersen, journalist
Min kvenske ætt er en iboende del av den jeg er. Språket, kulturen, historien – dette har formet meg, og gjennom meg former det verden videre. Jeg er glad for å være et lite kvensk innslag i den flerkulturelle fillerya vår. M. Seppola Simonsen, forfatter og lyriker Jeg ser den kvenske kulturen som en levende vev av mennesker og muligheter. Kvener er en stor ressurs, og vi er å finne i hele landet. Jeg forbinder det kvenske med vennlighet og utholdenhet. Det er gode verdier å ta med. Kristin Mellem, leder Norske kveners forbund For 20 år siden ville jeg svart sauna. Nå vet jeg at det også kan være kunstverk, redskaper, instrumenter, litteratur, håndarbeid, musikk, mønster, bygninger, landskap, teaterstykker, et språk av klanger og konturer. Det finnes en hel verden som det kvenske er, samtidig som det også er et indre rom i dialog med fortid og samtid. Hvis noen spør meg om 20 år, håper jeg vedkommende gjør det på kvensk og at jeg svarer på kvensk. Kjersti Anfinnsen, forfatter og tannlege
Mitä kvääni merkittee sinule?
Mie saatan helposti käsittäät mitä se merkittee kielele ja kansale ottaat takasin puhheen ja kirjotuksen. Mutta minun ja kväänin kielen välissä henkkaa dyssikartiini. Mie saatan aavistaat ääriviivat, mutta en saa oikhein kiini siitä mitä mie näjen ja kuulen. Mie tiiän ette minun peressä oon puhuttu kvääniä eli suomea, mutta ei minun eikä minun mamman aikana. Mie olen hunteerannu miltä se kuulosti ja mistä het puhuthiin. Sitä mie en saa koskhaan tiettäät. Kari Slaatsveen, journalisti Minule kvääni oon yksi monista identiteetistä, joita minula oon. Niinko esimerkiksi antifasisti, groruddalenlainen, kirjoittaja, DJ ja niin eespäin. Yksi ero oon siinä ette mie en saanu tiettäät tästä osasta minun identiteettiä ennen ko mie olin 46 vuotta. Se tunttuu tärkeältä minule tutkia ja tuua framile tämän identiteetin, siitä syystä ette se oon ollu salattu identiteetti niin monele meistä ”uuskväänistä” ja ette sillä oon monet syyt yhtheiskunnalisela tasola. Muutoin mie yhistän kväänisyyen vaeltamisheen ja nomaadisheen elämäntaphaan ja mailmankansalaisuutheen. Näitä ominaisuuksia ja arvoja ei ole vain käytetty kuvvaamhaan kvääniä, mutta kans romaania, norjan juutalaisia, saamelaisia ja mettäsuomalaisia joksiki joka ei kuuluu norjalaisheen kultuurhiin ja yhtheiskunthaan. Martin Bjørnersen, journalisti
Minun kvääniperintö oon sisäinen osa siitä kuka mie olen. Kieli, kulttuuri, histooria - net oon muokanu minua ja net muokkaavat minun kautta mailmaa etheenpäin. Mie olen ilonen siitä, ette olen pikku kväänin osa meän monikulttuurista traasumattaa. M. Seppola Simonsen, kirjailija ja lyyrikko Mie näjen kväänin kulttuurin elävännä ihmisten ja maholisuuksitten väävinä. Kväänit oon suuri resurssi ja met olema koko maassa. Mie yhistän kväänisyyen ystävällisyyen ja sinnikkyyen kans. Net oon hyvät arvot olla matkassa. Kristin Mellem, Ruijan kvääniliiton johtaja 20 vuotta sitten mie olisin vastanu sauna. Nyt mie tiiän ette se kans voi olla taieteos, työkalu, instrumentti, kirjalisuus, käsityö, musikki, mönsteri, rakenuksia, maisema, teatteri ja kieli jossa oon ääniä ja ääriviivoja. Kvääni oon kokonhainen mailma samala ko se oon sisäinen huonet joka oon dialoogiassa entisaijan ja nykyaijan kans. Jos joku kyssyy minulta 20 vuuen päästä, mie toivon ette hän tekkee sen kvääniksi ja ette mie saatan vastata kvääniksi. Kjersti Anfinnsen, kirjailija ja hammaslääkäri
Ordliste og stedsnavn
/Sanalista ja paikannimet
Äiti – mor Kiitos – takk Jumala – Gud Niin on – Ja, sånn er det Täti – Tante Loddi oon tullu – Loddi har ankommet Leipä – Brød Ruoka oottaa – Maten er klar /Maten venter Tervettulemaa kothiin – Velkommen hjem Stedsnavn/Paikannimet Sodankylä – Sted i Lappland i Finland / Soankylä – paikka Suomen Lapissa Neiden – område i Varanger / Näätämö – ala Varenkissa Neidenelva – Näätämöjoki Vesisaari – Vadsø Ruija – Norge Pykeijä – fiskevær ved Varangerfjorden (Bugøynes) / Pykeijä – fiskukylä Varenkinvuonon varrela Sandneset – gård i Neiden / Santaniemi – talo Näätämössä Skogerøya – øy på sørsiden av Varangerfjorden / Saalamo – saari Varenkinvuonon eteläpuolela
Les mer om Riksteatrets forestillinger her, følg oss gjerne på Instagram og Facebook. Les mer om Kvääniteatteri her.
«Kniven i ilden» er første bok i Ingeborg Arvolas trilogi «Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet», utgitt på Cappelen Damm. Her kan du lese mer om alle bøkene i serien. / «Kniven i ilden» oon Ingeborg Arvolan ensimäinen kirja ”Ruijan rannalla - Laulu jäämereltä” trilogiassa jonka oon julkassu Cappelen Damm. Tästä sie voit lukea enämpi kaikista sarjan kirjoista.