Kjære publikum
Humortrioen Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løseth har de siste årene skapt en leken og musikalsk komediesjanger som treffer publikum rett i hjertet.
Nå tar de oss med tilbake til åttitallet, da medrivende drapssaker samlet kjernefamilien foran fjernsynsapparatet med tilhørende langpannepizza og cola på glassflaske.
“Detektimen – en kriminalmusikal” er en teaterforestilling som hyller musikalen og kabareten, med et komisk kriminalplott og forstørrede karakterer. Handlingen utspiller seg i internasjonalt farvann på M/S Kronprins Harald, ellers kjent som Kielferga. Året er 1980, og nettopp på den siste fredagen i februar faller selveste skuddårsdagen. Det er duket for en seilas utenom det vanlige. Skipet rekker knapt å passere Færder Fyr før drapsalarmen går. Da settes alt og alle i spill – og på prøve.
I begivenhetenes sentrum står Stephan Reckyll; en førtidspensjonert, desillusjonert og bitter drapsetterforsker. Selv om han har lovet seg selv å legge pistolen på hylla for godt, evner han ikke å stagge snushanen i seg når et lik blir lagt for hans føtter. Atter en gang står han foran en tilsynelatende uløselig gåte, og atter gang må han se andre veier enn den kompassnåla peker.
I dag har strømming tatt over for fellesopplevelsene rundt fjernsynet og Detektimen, men teatret tilbyr en nostalgisk fellesopplevelse med andre i samme rom. Sammen med Nye Hjorten Teater og Nationaltheatret legger Riksteatret ut på en blodig seilas til lands. “Detektimen – en kriminalmusikal” er en kunstnerisk ode til åttitallet; en tid da pengene fløt, lommene brant, krigen var kald og TV´n lineær.
Velkommen om bord!
Arne Nøst
Teatersjef, Riksteatret
Gleden over et varslet mord
Av Njål Engeseth, NRK
Mitt første TV-minne. Eller kanskje er det mitt første minne noensinne. Jeg er et sted mellom tre og fem år. Det er fredag. Jeg og min tre år eldre bror skulle vært lagt, men vi har sneket oss ut av sengen. Foreldrene våre sitter i stuen og ser på TV. Det er en dør med frostet glass som skiller stuen og gangen hvor jeg og min bror står. Vi har fått beskjed om de skal se noe på TV`en som vi ikke får lov til å se. Og det er derfor jeg antar at dette minnet stammer fra akkurat en fredag, tidlig på 80-tallet. For den gang, var det fredager folk ble drept på NRK.
Altså, folk kunne dø andre dager i uken. De tok livet av seg på fjernsynsteatret på tirsdagene, og det var krig og elendighet hver dag på Dagsrevyen. Men på fredagen var det et varslet mord. Det var da NRK sendte Detektimen. Og for å parafrasere Jon Fosse, så visste du; «Nokon kjem til å døy». Og det var dette drapet jeg og bror min prøvde å skimte gjennom et frostet glass på 80-tallet.
Jeg husker ikke mer enn dette. Vi såg neppe noen drap. Litt på grunn av det frosta glasset. Mest fordi Detektimen sjeldent viste mordene. Kanskje fikk du se noen hanskekledde hender, formet for kveling, snike seg mot sitt offer. De startet forresten ofte kvelertaket noen meter i forveien. Noe jeg stusser over i etterkant. Om jeg skal åpne en dør, strekker jeg ikke ut armen fem meter før jeg kommer til døren. Det er heller noe jeg gjør i siste liten, rett før. Men om du skulle kvele noen på Detektimen, startet du armbevegelsen i god tid og gikk som en søvngående Donald med morderisk drømmer, mot et intetanende offer som snudde seg i siste sekund med et hyl (om det var en kvinne), eller vantro blikk (om det var en mann.)
Men hovedgrunnen til at du aldri fikk se noen mord, var jo fordi at seeren hjemme skulle få muligheten til gjette eller, aller helst, resonnere seg frem til hvem morderen var. Og det er kanskje den biten jeg savner aller mest med dagens krim.
Dagens krim er altfor opptatt av kvalitet. Det skal være sosialrealisme og troverdige karakterskildringer. Og selv om etterforskeren fortsatt har sine eksentriske sider, brukes det verdifull krimtid til at vi gradvis må få innsikt i hva som har skapt disse eksentrisitetene.
Vi hadde ikke behov for de dype psykoanalysene som forklarte hvorfor Sherlock Holmes eller Poirot eller Miss Marple ble som de ble. Og selv om de har sine medhjelpere, sitter vi alltid med følelsen av at heller ikke de aller nærmeste egentlig kjenner den geniale etterforskeren. Sånn sett, er etterforskeren selv det eneste mysteriet som forblir uløst. (Skjønt, ofte virker det være at et tap av deres ene store kjærlighet for mange år siden, lurer bak i mesterhjernen. Og at denne sorgen er det eneste som kan forstyrre et ellers rasjonelt sinn.)
Jeg tenker at det er greit at karakterene i en krim nettopp er karikerte. Personskildringene kan gjerne være terningkast tre, så lenge løsningen er terningkast seks. Og det at karakterene er litt typete, gjør jo óg at vi heller ikke blir så lei oss når de dør.
For noen må dø.
Altså, moren min ville ikke ha nektet den fire år gamle meg se at noen stjeler en diamant eller forfalsker bedriftsregnskapet. Men livet er jo det alle er redd for å miste, og det er ikke de tankene en ønsker en fire-åring skal ta med seg i senga rett før leggetid.
Dessuten er jo det også mer skremmende å se noen kvelertak-hender sakte nærme seg sitt offer, fremfor hender som langsomt stryker over et tall med tippex for så å skrive inn et høyere (eller lavere) tall etter at tippexen har tørket.
Nei, mord må til.
Og så skal det være et begrenset antall mistenkte. Derfor er den engelske landsbygda å foretrekke fremfor storbyen. Men dette byr jo på noen utfordringer for krimserier som går i mange sesonger.
For eksempel; det har blitt laget 136 episoder av serien med det selvforklarende navnet «Mord og mysterier». Det vil si at siden slutten av 90-tallet, har det lille området Midsomer i England fostret minst 136 ulike mordere.
Og det åpner for noen betimelige spørsmål.
Hva er det med Midsomer fylke som gjør at 136 lovlydige borgere plutselig blir kaldblodige mordere? Hvor er de forebyggende tiltakene som skal hindre fortrinnsvis hvit middelklasse i å løse alle sine konflikter med drap? Hvorfor godtar innbyggerne stilltiende at deres naboer blir drept hver uke, mens etterforsker Barnaby prioriterer å henge rundt på husflidsmesser i nabolaget? Hvor du attpåtil kan banne på at noen blir drept mens han står med ryggen til og inntar den lokale baksten!
Men det er ikke den type spørsmål Detektimen var opptatt av. Da handlet det om hvem som var morderen, hvordan gjorde de det og hva var motivet. Og jeg savner den type krim.
For nå bruker ikke NRK lenger ordet «Detektimen». Jeg vet ikke helt når det skjedde. Men etter litt detektiv-arbeid ser jeg at ordet stod på trykk 909 ganger i norske aviser i 2010. Mens det i 2011, kun ble brukt 127 ganger. Og jeg har ressonert meg frem til at nedgangen skyldes at ordet ikke lenger ble brukt i TV-guiden. Og grunnen til at det ikke ble brukt i TV-guiden, er fordi NRK selv sluttet å bruke benevnelsen Detektimen. Elementært, min kjære leser!
Og dermed befinner du deg nå i den situasjonen at du for første gang på over ti år skal se Detektimen. Men jeg kan love deg; «Nokon kjem til å døy». Og morderen skjuler seg bak sceneteppet.
OPPSKRIFT PÅ LANGPANNEPIZZA
Har du levd noen år, husker du garantert denne klassikeren. På 80-tallet ble det liksom ikke ordentlig helg om ikke langpannepizzaen kom på bordet. Tykk og god, med masse deilig fyll. Ikke rart familien samlet seg i sofaen og rundt TV-skjermen med denne kosen!
https://coop.no/coop-marked/oppskrifter/middag/klassisk-langpannepizza-i-80-tallsstil/
Produsert av Riksteatret i samarbeid med Nye Hjorten Teater og Nationaltheatret